Bokelskere.no

Vinden ulte i teltene, stoffet smalt som en pisk. For å minne hver enkelt på at de var fanget i en felle. Om kvelden kunne man høre lave stemmer som mumlet. Hele leiren var blitt en kirkegård for knuste drømmer. Og når vinden endelig løyet, slukte stillheten alt. Den innhyllet, smadret, kvalte. Det var ventingens stillhet, tiden som var opphevet. En stillhet som kunne gjøre deg gal, en stillhet som brølte at ingenting kom til å forandre seg, at de var der for å dø langsomt, en død uten noen slutt. I denne glemte avkroken.