Men så fint det hadde vore, trass alt, så avslappande, så kolossalt eit framsteg å heller lage færre setningar og sjå meir. Sjå ting som dei er, i staden for å klistre på dette synet alskens kommentarar - det uavbrotne, subjektive, skravlete, innforståtte, innlærte snakket vi produserer utan stans og utan at vi er klar over det eingong. Det ergrar meg, dette vesle babbelet inni meg. Det ergrar meg, og eg misliker det. Eg skulle gjerne tenkt andre tankar enn dei eg tenkjer, for dei eg tenkjer og så mang ein gong har lista opp, er fåfengde, gjentakande og så sjølvsentrerte at det er ynkeleg. Eg skulle gjerne tenkt tankar som var verdigare, tankar eg kunne vore stolt av, altruistiske tankar, for eksempel.