Det var hun som lå der, men det var ikke henne, det var Daniel som satt der, likevel var det ikke ham. Hadde de allerede rukket å bli to fremmede? To flyktig bekjente frarøvet all glede? Dette var ikke virkelig. Dette var virkelig. Dette var ikke sant, likevel hadde det skjedd. Alt de hadde opplevd sammen ble hastig visket vekk, likevel føltes det som om det nettopp hadde startet, som om de nettopp hadde startet. Hun og han, Mona og Daniel.