Bokelskere.no

Jo mer jeg tenkte på det, desto mindre skjønte jeg av hva som var riktig og hva som var galt. Jeg følte meg satt tilbake til tiden som avmektig og forvirret tolvåring. Sammen med Shimamoto mistet jeg vurderingsevnen, jeg visste ikke hva jeg burde si, eller hva jeg burde gjøre. Jeg forsøkte å forholde meg avventende, jeg forsøkte å bruke hodet. Det gikk ikke. Hver gang jeg var sammen med henne, fikk jeg en følelse av å si eller gjøre noe som var helt på jordet. Og uansett hva jeg gjorde eller sa, ville hun vende seg mot meg og se på meg med dette avvæpnende smilet som syntes å ta opp i seg alle følelser, og si: "Det gjør ikke noe. Det er helt i orden."