Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, jeg er ikke lei meg. Eller kanskje jeg er det, det er trist å gi slipp på mannen som jeg trodde jeg ville ha fordi det lå en kraft i det å ville ha ham. Sånn er det jo alltid, lengtetiden er den beste tiden. Nå er han bare nok en fyr som ikke er god nok. For å være ærlig har jeg ikke møtt en eneste mann som er god nok for meg. Jeg har garantert for høye tanker om meg selv, samtidig er jeg ikke villig til å tenke mindre. Det er nok derfor jeg aldri hadde fantasivenner som barn. Jeg har alltid vært god nok på egen hånd.