Men sola skinte, og noen av menneskene i verden hadde fått leve, og det var tvilsomt hvorvidt menneskehetens vanvidd noen gang ville lykkes helt i å rasere kloden – eller engang den minste og mest alminnelige blomstens grunnleggende harmoni: for ville ikke den og andre som den, komme opp igjen til våren? komme opp, om nødvendig, blant, mellom eller ut av – forbasket besværlig! – de smadrete likene der de lå i absolutt sinnsro, ufeilbarlige og uskrømtet i denne stillheten.