Tante Alexandra var fanatisk når det gjaldt mitt antrekk. Jeg kunne umulig håpe på å bli en dame hvis jeg gikk med bukser. Når jeg sa jeg ikke kunne gjøre noe når jeg hadde kjole på meg, sa hun at det var ikke meningen jeg skulle foreta meg noe som måtte foretas i bukser. (...)
Videre skulle jeg være en solstråle i min fars ensomme liv. Jeg antydet at en kunne være en solstråle i bukser også, men tante Alexandra sa at en måtte oppføre seg som en solstråle, at jeg var født god, men var blitt verre år for år. (...)
Da jeg spurte Atticus om det, sa han at det var nok solstråler fra før i familien, og at jeg bare kunne drive på, han hadde ikke noe særlig imot meg sånn som jeg var.