Bokelskere.no

Romanens åpningsscene:

Jeg stirret på skipet. Det lå grelt opplyst på Tejo, et lite stykke fra kaien. Selv om jeg hadde vært en uke i Lissabon, hadde jeg ennå ikke ventet meg til det sorgløse lyset i denne byen. I de landene jeg kom fra, lå byene om natten svarte som kullgruber, og en lykt i mørket var farligere enn pesten i middelalderen. Jeg kom fra det tyvende århundres Europa.

Skipet var en passasjerdamper. Den lå og lastet. Jeg visste at den skulle gå neste kveld. I det harde lyset fra nakne elektriske pærer ble kjøtt, fisk, konserv­er, brød og grønnsaker stuet ombord. Arbeidere slepte på bagasje, og en kran svingte kasser og baller så lydløst opp som de var vektløse.

Skipet rustet seg til reisen, som om det var en ark fra syndflodens tid. Det var en ark. Hvert skip som forlot Europa i disse månedene i 1942, var en ark. Ararats berg var Amerika. Og flommen steg for hver dag. Den hadde forlengst oversvømmet Tyskland og Østerrike og stod høyt over Polen. Praha, Amsterdam, Bryssel, København, Oslo og Paris var allerede gått under i den. Italias byer luktet av den, og Spania var heller ikke noe sikkert land lenger.

Portugals kyster var blitt det siste tilfluktsstedet for flyktninger som satte større pris på rettferdighet, frihet og toleranse enn hjem og eksistens. Den som herfra ikke kunne nå det forjettede land, Amerika, var fortapt. Han måtte forblø i dette virvar av avslåtte inn- og utreisevisa, uopphørlige arbeids- og oppholdstillatelser, – i interneringsleirer, i byråkrati, ensomhet og den forferdende, vanlige likegyldighet for enkeltmenneskets skjebne, den som alltid følger i kjølvannet av krig, angst og nød. På denne tiden var mennesket ingenting lenger. Et gyldig pass var alt.