Jeg kan selvsagt ha boret meg inn i et vanvidd utløst av ren ensomhet og de ensidige observasjonene. Jeg kan dessuten ha blitt forrykt av skyldfølelsen overfor Lina, lengselen etter henne og Jo, men også gal av frustrasjonen over Jos nøling og tvil. Bekymringen for sjøfuglbestandene kan også ha gjort sitt; jeg ser trusler utspinne seg over alt. Og kanskje kan det hele tilskrives mitt forhold til S, en konstant underliggende redsel for hans påfunn og manipulerende spill. Den minst tenkelige årsaken tør jeg knapt vurdere. Uhyggen på stedet her. Er den virkelig og konkret?
Sist sett
