Bokelskere.no

Jeg hadde begynt å snakke uforsiktig. Det hadde jeg aldri gjort før. Mellom tankene mine og det jeg sa høyt hadde det alltid vært et nesten umerkelig gap, jeg hadde aldri trengt å gruble på det, sammen med Irene hadde det alltid vært selvsagt, men nå hadde gapet begynt å bli mindre, begynt å forsvinne, og jeg burde stoppe krympingen, det gapet var vesentlig, det gapet ga meg alltid tid til å tenke over om jeg kunne si noe høyt, om jeg kunne si det slik, om jeg kunne si det til akkurat den personen, var det helt sikkert at jeg ikke ble tatt for noe, hadde jeg alt fortalt noe annet til den samme personen, slik at jeg kunne fortelle dette, eller hadde jeg ikke gjort det. Jeg husket alltid hva jeg hadde sagt til hvem, og hvem som visste hva, jeg måtte alltid være på vakt, så jeg var klar over hva som skjedde, hvem som dro sin vei, hvem som sa gale ting, hvem som snart var borte, jeg måtte bare være på vakt så jeg klarte meg, jeg måtte alltid være forberedt på hva som helst.