Hun karet seg på beina og stønnet til tross for at hun måtte være stille.
Og enda det sved i lungene og dundret i det ødelagte hodet og skrek i ledemot og føtter, la hun på nytt på sprang. Og etter en stund kjentes det godt å løpe, smerten forstummet, og hun merket ikke lenger kroppen, bare fryden ved å løpe.