Bokelskere.no

Jeg reiste meg, gikk sakte opp trappa til rommet mitt og lukket døra. Jeg la meg i senga, og ble liggende med vidåpne øyne, mens jeg ventet på at pappa skulle rope navnet mitt, eller høre skritt som nærmet seg soveromsdøra mi. Skrittene kom ikke, men den evige redselen for hva som ventet meg, plaget meg nesten like mye som selve slagene.
Som voksen skulle gangene der jeg ikke ble slått eller banket få en spesiell plass i hukommelsen. Minnene om slike ikke-hendelser kunne stå ut som klarere enn alle gangene jeg ble tatt med ned i kjelleren, fiket til eller slått. Kanskje var det fordi det å vente, uten egentlig å vite om det man ventet på kom til å skje, fikk meg til å skjønne hvor redd jeg faktisk var.