Som å bli glad i en annen. Hvor mange møter vi ikke. Og så plutselig er det noe med en som er helt åpent, som bare er. Det er bare med akkurat denne ene. Og går vi ikke dit, så får vi det ikke, det som lyser og lokker, jeg vet ikke om det er et løfte, men det er jo et veldig håp. Og sånn var det, med akkurat bare M. ....
Er det å miste igjen, som skremmer, eller er det selve det åpne. At å ha kjærlighetsstedet i seg åpent, at det kjennes så utsatt, så farlig, når det er åpent rett inn? Fordi det er det som er deg. Det stedet. Det er det aller mest verdifulle du har. Og hvis det ikke blir tatt vare på. Hvis noen knuser. ..... Denne følelsen av at da er det DEG de knuser. Den du er. ... At da er det bedre å ikke ha. Ikke å få. Ikke å åpne, noen gang.
Men å gå et helt liv, uten?
Sist sett
