Hjernen blir lykkelig når jeg aktiviserer den. Den liker å være kartet mitt. Den belønner meg når jeg kommer fram og sier gratulerer, du fant fram, kompis. Bra jobba! Hjernen min blir glad når den kan finne fram gamle Bon Jovi-refrenger fra arkivet. Aktivisering gjør hjernen min glad, mens telefonen sitter inaktiv og misfornøyd på innbytterbenken.
Dette kjenner jeg igjen fra fotballen. De mest fantastiske fotballspillere kan visne bort hvis de ikke får spilletid. Inaktivitet er døden. Eller, inaktiv er den vel faktisk ikke. Hjernen er tvert imot hyperaktiv når du sitter på telefonen, men den får aldri mulighet til å være kreativ. Hvor sunt er egentlig det?