Hun hører musikken forandre seg brått: ledig og rask, kvikk, pludrende fram og tilbake. Pianistens hender beveger seg lekent og lett over tangentene, og hodet hennes liksom nikker i takt med den komplekse rytmen, raskere og raskere. Lysere nå, og skimrende, stiger tonene inn i mørket, jagende lette fottrinn. Tilhørerne i skjerpet og spent stillhet, samlet om lyden: å i taushet dele dette bevissthetsglimtet. Å høre og lytte sammen, å sammen følge den nesten for raske, klare bevegelsen i melodien, som løser seg opp og forsvinner i løse luften. Å i en time dele dette uten å snakke sammen. Å sitte der med andre mennesker i mørket.