«Det er rart det der med tiden», sier jeg etter en stund.
Hun møter blikket mitt uten å si noe.
«Noen ganger går det så langsomt, og så plutselig…» Jeg trekker hånda så fort jeg kan i lufta for å vise hvordan tjue år av livet mitt bare skjedde.
«Det er ikke noe du går og tenker på som liten», sier presten. «Da bare er du, ikke sant?»