Jeg er sint da vi kommer til siste salme, og det hele er over. Selvfølgelig er det ikke prestens skyld, men sisteinntrykket burde, nok en gang, være Bjørn; ikke Jesus. Dette er da ikke propagandakveld for Bibelen heller. Man skal heller ikke være sint i en begravelse. Og det er det jeg er. Først og fremst på meg selv. Fordi jeg er så ukonsentrert. Jeg kan ikke gjøre dette lenger. Det er ikke rettferdig overfor noen. Dette blir min siste, er ikke i tvil. Fokuset er så tydelig flyttet fra avdøde til inn i mitt eget hode at det føles respektløst å være her. Det går fremdeles inn på meg å være til stede, men jeg har blitt et forstyrrende element. Tenk om det hadde kommet noen slektninger i siste liten, også satt jeg her og freste. En sånn fyr vil jeg bare ikke være.
Viser 1 svar.
Jeg begynte på denne boka i den gode tro om at den skulle være både sår, skjør og flott. Jeg ble veldig skuffet og egentlig litt lei meg. Jeg følte han bare la fokuset på seg selv, og hvordan hans liv måtte føye seg for dette prosjektet. Jeg syntes ikke han fokuserte nok på det som faktisk var temaet, og det igjen følte jeg ble litt selvmotsigende fra hans side. Temaet er skjørt, han er bare brautende. Han snakker heller om taxiturene enn avdøde, og da følte jeg at boka mistet alt.
Sist sett
