Ja slik var vårt samliv. Forholdet blev mere og mere fiendtlig. Til slutt blev det til det at det ikke var meningsforskjell som fremkalte fiendskapet, men fiendskapet som fremkalte meningsforskjellen. Hvad hun så sa, var jeg på forhånd uenig med henne, og likedan var det med henne.
I det fjerde år var det fra begge sider likesom av sig selv avgjort at vi ikke kunde forstå hinannen og ikke komme overens. Vi sluttet allerede da å forsøke å snakke ordentlig ut med hinannen. Om de enkleste ting, i særdeleshet om barna, holdt enhver ufravikelig på sin egen mening. Når jeg nu tenker på dette, så var de meninger jeg holdt så fast på, ikke så viktige for mig at jeg ikke kunde fire litt på dem. Men hun var av den motsatte mening, og å gi efter var å gi efter for henne. Det kunde jeg ikke. Hun på samme måte. Hun trodde sannsynligvis at hun alltid hadde rett likeoverfor mig, og jeg var i mine egne øine alltid en helgen like overfor henne.