På et gatehjørne i Helsingør, rett ved havnen, står det et verdig gammelt, grått hus som er bygget tidlig i det attende århundre, og som nå ser nokså kjølig på de nye tider som er vokset opp rundt det. I årenes løp er det blitt arbeidet sammen til en enhet, - når ytterdøren blir lukket opp en dag med nordvest, åpner en av dørene til gangen ovenpå seg av seg selv i sympati, og når en trår på et av trinnene i den brede trappen til annen etasje, er det et gulvbord i dagligstuen som svarer, liksom et fjernt ekko, en sang. (Et familiselskap i Helsingør)