Bokelskere.no

Det var så stille der inne i kapellet, og Alma knakk da hun så meg. Det kom et slags lydløst vræl fra dypet i kroppen hennes, det var et skrik hun må ha båret inni seg i mange år. Og med det skriket, som var så stort at det bare så vidt slapp ut, kom det også noe annet, liksom ingenting, som en bille hun harket opp ... Rystet holdt Askild rundt henne, tok henne imot. I de minuttene de stod sånn, føltes det som om de bar sorgen sammen, eller som om de bar samme sorg. Men det er jo en illusjon, to mennesker kan ikke bære samme sorg, selv når de har mistet det samme mennesket.