Bokelskere.no

Jeg ser på skjermen. Ser meg selv, at jeg ser i en vilkårlig retning – naturligvis, skjermen er jo ikke kameraet, man må se inn i kamera for å se seg selv ut fra skjermen, bare at man jo ikke kan se seg selv da, fordi man ser inn i kamera og ikke på skjermen. Og nå viser skjermen, selv om den jo viser meg, samtidig noe annet, og for ikke å se det, lukker jeg øynene, men det hjelper ikke, og jeg ser dem ennå: svarthvite mennesker i en konsertsal. Høyt oppe fra ser jeg ned på dem, som om jeg flyr, en lysekrone stråler, jeg sitter ved siden av kameraet på bommen oppe i en høy kran, alle ser fremover, for de har ikke lov til å heve blikket.