Bokelskere.no

Men så begynner plutselig saksen å gli gjennom papiret. Som et barn som omsider kommer opp på vannskiene flyter den plutselig avgårde, mykt, helt uten hakk, en forbløffet jubel høres fra de bivånende. Det er nesten så du ikke berører saksen engang, du bare geleider den avgårde, som magnetfeltet fra en hovmesters utslåtte armer fører middagsselskapet mot bordet.

Kontrasten til den stakkato, hakkende klippingen er så formidabel at det er som en vindmaskin får håret ditt til å blafre, et lydløst "yee-haa" formes på leppene dine, og nå skulle du plutselig ønske at papiret var bredere, at det var mye bredere, at det var uendelig bredt.