Et av de vanskeligste momentene å forstå om hvordan jordbruk påvirker naturen, er at det ofte går noe tid mellom årsak og virkning. Vi begriper lett den umiddelbare ødeleggelsen etter en plutselig katastrofe: kilometerstore oljeutslipp på havet, livet i elver utradert av kjemiske utslipp, elefanter som slaktes i jakten på støttenner på rød afrikansk jord, og kjempestore trestammer s braser i bakken til lyden av motorsag i skogene. Alle med en snev av samvittighet og intelligens vet at den slags brå ødeleggelser som følge av menneskelig atferd er feilgrep. Men i virkeligheten går ikke verden i oppløsning over natten. Det er mye vanskeligere å se og erkjenne de gradvise ødeleggende endringene over ti, tretti eller hundre år. Hjelpemidlene og metodene som har gitt radikale forandringer av jordbrukslandskapet vårt, dukket opp for mange tiår siden. Det varte lenge for forskningen begynte å påvise katastrofal nedgang av visse arter. Det er fordi det tok tid før ny teknologi ble tatt i bruk og trappet opp, til den fulle virkningen viste seg i gårdsdriften. Natur- og dyreliv kan holde det gående i årevis, kanskje i flere tiår, før det kapitulerer på hvert sitt sted og forsvinner.