Da annengenerasjonens kunstnere tok fatt på byggingen av en moderne norsk kunstinstitusjon 20 år tidligere, inngikk de fra første stund i forhandlinger med staten. Resultatet var en egen norsk kulturmodell, vidt forskjellig fra den franske, med en progressiv kunstnerstand som sammen med kunsteksperter og museumsfolk langt på vei styrte kunstlivet i statens navn gjennom tildeling av kunststipender og innkjøp til statens eget museum. For en avantgardist som Munch var dette avgjørende: Selv om en mesen som Olaf Schou var viktig nok, var det staten som til syvende og sist garanterte for hans anerkjennelse og kunstneriske frihet.