Krafft tenkte seg om. Han hadde for lengst erkjent at det eneste sikre man kan vite om menneskeheten er at den i evighet vil la vanvidd gjenta seg, men i stadig nye former, slik at den er ugjenkjennelig når den kommer. Han fryktet ikke bare nåtidens dårskap, men også at ettertidens mennesker betraktet seg som vise og ga rett til å dømme over hans tid.