Jeg forstod at far aldri kom til å rokke ved bestemmelsen, at det var en kamp jeg uansett ville tape. Derfor ville jeg heller ikke røpe min enorme skuffelse. Til tross for at det var fars avgjørelse gikk jeg ut fra at mor hadde samtykket til den. Jeg bestemte meg for å ikke snakke med dem. Vårt felles språk hadde handlet om butikken, og nå hadde de valgt meg bort. Så da fikk de også ta konsekvensen og finne noen andre å snakke sitt lønnsomme språk med. Siden far nærmest lot som ingenting gjorde jeg det samme. Jeg var taus.