Elizabeth legger seg på ryggen og ser opp på himmelen, hun også. På skyene. Stephen er ikke der oppe, men et eller et sted er han, og hun kan like gjerne finne ham der. Finne smilet hans, og armene hans, og vennskapet han hans og motet hans. Elizabeth begynner å gråte, og gjennom tårene smiler hun sitt første, lille smil siden den forferdelige dagen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

PiippokattaAvaIngunnJStig TEgil StangelandFindusLeseberta_23Marianne  SkageHarald KGrete AmundsenHilde Merete GjessingJoakimGeir SundetIngunn SRisRosOgKlagingWencheHilde H HelsethLilleviKarin  JensenAkima MontgomeryJeanetteAnniken RøilVegardGrete AastorpTove Obrestad WøienSigmundAgathe MolvikNora FjelliTonesen81John LarsenCathrine PedersenGodemineKirsten LundKjell F TislevollMarianneNsiljehusmorBeathe SolbergsomniferumMarianne MSynnøve H Hoel