Bokelskere.no

Det er sjelden søsken kjenner hverandre. De spiser sammen, sover ofte i samme værelse, puster inn den samme luften. Men utenfor hjemmet skilles deres veier. De har sine egne kamerater, interesser og opplevelser. Og det er for mye tvang i det daglige samværet til at de frivillig vil ha noe med hverandre å gjøre. Et besynderlig hat kan også oppstå mellom dem. De føler seg utspionert. Ingen handling, selv den intimeste, kan foregå upåaktet. De kan ikke være sinte, sørge eller gruble i fred engang. De har ikke noe sted de kan være alene med sin søkende, voksende erkjennelse av livets vesen. Så lærer de seg etter hvert til å være alene når de er sammen, fordi det er like nødvendig om å puste og spise. De blir lukket i ansiktet og lukket i sinnet. De bygger en liten mur av uimottagelighet rundt seg og krevet den blir respektert. De bygger den opp med rå ord og en selvgod mine og er nærtangende og mottagelig som sneglen i sitt skall. De betrakter hverandre som et nødvendig onde på samme måte som de betrakter de alltid tilstedeværende foreldre. Og de røper seg aldri, utlevere ikke sitt innerste vesen. Selvopptatte og ensomme har de bare et overfladisk kjennskap til hverandre, et engang fastslått inntrykk som de trassig og vanskelig blir kvitt, som all barndommens tro og tvil.