Et lykkelig forhold er én fortelling, et som slår sprekker er to eller flere fortellinger i konflikt, og et forhold som er over ligger ved føttene dine som et knust speil der hvert skår speiler sin egen versjon av fortellingen, at det var vidunderlig, at det var helt grusomt, hvis bare slik, hvis bare ikke sånn. Fortellingene lar seg ikke sette sammen igjen, og det betyr slutten på dem, på disse remediene vi bærer med oss som skall og skjold og skylapper og av og til som kart og kompass. Menneskene som står deg nær blir speil og dagbøker der du bevarer din egen historie, verktøy som hjelper deg til å forstå og huske deg selv, og du representerer det samme for dem. Når de blir borte, har du ikke lenger bruk for eller glede av alle de små anekdotene, vitsene, språklige vendingene: Boken de sto i er klappet igjen eller står i flammer.