Stemmen inni mitt eget hode - min egen stemme - var faktisk ganske fornuftig og rasjonell, hadde jeg begynt å skjønne. Det var mammas stemmne som hadde stått for all fordømmelsen, og oppmuntret meg til å gjøre det samme. Jeg hadde begynt å sette pris på min egen stemme, mine egne tanker. Jeg ville ha flere av dem. De fikk meg til å føle meg vel, rolig til og med. De fikk meg til å føle meg som meg.