Han er blitt bestevennen min på samme måte som de andre ble det: litt etter litt, sand som renner så langsomt gjennom et timeglass at det er umulig å sette fingeren på det øyeblikket det skjer. Det øyeblikket da det plutselig er en større del av hjertet mitt som tilhører ham enn den delen som ikke gjør det, og jeg vet at jeg aldri kommer til å få et eneste sandkorn tilbake.
Han er gyllen. Jeg har levd et liv i forskjellige toner av grått.
Jeg prøver å ikke elske ham.
Jeg prøver virkelig.