Kanskje er det fortsatt slik jeg liker det best, som et løfte eller en ide. Noe jeg kan holde fast ved, som en mulighet og en rett, uansett hvor jeg befinner meg. Følelsen av å låse seg ut og vite at ingen kan komme til dette stedet uten min tillatelse, at det finnes noen grenser.
Stein lagt oppå stein, av hender jeg ikke kjenner.
Et ganske lite hus, og likevel stort for sin tid.
En skrivende kvinne bor i dette huset.
Hun finnes.