Som enhver østerriker på den tiden [1930-årene] elsker Morstin det varige i tidens uopphørlige endringer, det faste i forandringen og det velkjente midt i det uvante. Slik ble det fremmede for ham til noe hjemlig, uten å miste sin glans, og slik hadde hjemstavnen en evig fortryllelse av noe fremmed.