Ordet "désir" kan på fransk bety både begjær, lyst, trang og lengsel - det er konteksten som avgjør hva man skal legge i det. På norsk blir vi nødt til å presisere: "le de désir d'Albertine" blir begjæret etter Albertine, mens "le désir de Venise" blir lengselen etter Venezia. Men Begjæret etter Albertine inneholder også en god porsjon lengsel, og lengselen etter Venezia er krydret med sanselig begjær. Slik får det norske ordet tak i en flik bare av meningsinnholdet, mens det franske samler opp i seg hele spekteret av betydninger og lar dem klinge med i den grad konteksten innbyr til det. På enkelte punkter kan det derfor virke som om norsk er et mer ordrikt språk enn fransk, men samtidig fattigere på betydning. Der hvor fransk åpner for en vifte av muligheter er vi henvist til å presisere, grovt og pedantisk.