Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men hjernen min hadde problemer med å ta inn ting. Det var som om hver dag var et enormt strekk med is jeg måtte gå over. Og fra isen stakk det opp små trær og kvister, dette er den eneste måten jeg kan forklare det på, som om verden var blitt et annet landskap og jeg måtte komme meg gjennom hver dag uten å vite når den ville ta slutt, og det virket som om den aldri kom til å ta slutt, og jeg følte meg dypt utilpass.