Bokelskere.no

Jeg varslet dette sitatet, men det ble stående.
Jeg synes teksten er upassende med tanke på de som er rammet av demens og de som er pårørende.
Upassende med tanke på eldreomsorg som skal gi de eldre en verdig alderdom.

Men er det ikke dette litteratur skal kunne være? Utrykk og tanker som kan diskuteres og løftes? Vi kan ikke ta bort sitater vi ikke liker, men vi kan snakke om hva vi opplever som upassende og løfte til debatt - vi kan til og med kanskje bli klokere av litteratur som krenker, provoserer, rører eller påvirker oss på en eller annen måte ☺️

Saabye Christensen beveger seg inn på et risikabelt terreng språklig sett. Ord og uttrykk som var helt akseptable bare for noen få år siden, oppleves nå som gammeldagse og stigmatiserende. En sykepleier på Diakonhjemmets sykehus minnet meg nylig om at en på norsk ofte har vært raskere til å endre medisinske betegnelser i dagligtalen enn i Danmark og Sverige.

En kan jo fundere på hvorfor forfatteren unngår å bruke dagens begrep «dement». Da var det annen sykepleier som nevnte for meg at en skal ikke bruke slike betegnelser med mindre det foreligger en diagnose. Så dette er vanskelig.

Jeg vet ikke om et ord som "åreforkalkning" er et ord som blir brukt innen medisin eller som diagnose i dag.
Det som er nedslående er at dette ordet ofte er brukt nedsettende, som et skjellsord.
Takk for svar.

Forstår at du reagerer på order "åreforkalkning", men det er et tilbakelagt ord i våre dager. Ser at ordet var satt i fortidsbetegnelse. Demens er en tung diagnose å få. Det går fint en lang tid før det utvikler seg videre. Har arbeidet med demente pasienter og det er her & nå du møter dem. På den annen side så er det humoristiske med å ta av brodden av tilværelsen for de pårørende. Humor gjør at det alvorlige blir mer "fordøyelig" å ta innover seg.

"Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, Den har faktisk fattet begge deler dårlig.
(Piet Hein)"

Språket er også med på å skape holdninger, noen ganger kommer de frem overveldende, vakre
som et vern, andre ganger
treffer de deg som en knyttneve i magen og du føler at du må kaste opp.

Jeg har ikke lest boken hvor sitatet er hentet fra. Det virker som der er flere nivåer angående humoren og hvordan den virker & oppfattes.

Uansett må problemet bli satt under debatt forhåpningsvis. Det er ikke mye debatt/snakk rundt demens, vel kanskje litt her og der, men dør bort. Demente som bor hjemme f.eks. og får lite hjelp fra det offentlige fordi de har en liste over pasienter de skal være innom før de går av skiftet. Det gjør vondt å se så de aller fleste i hjemmesykepleien går hjem med dårlig samvittighet. Pårørende til demente opplever det samme og får lite avlastning. Fordi en vet ikke hva den demente vill finne på i neste sekund hvis man snur ryggen til og det er svært slitsomt.

PS! Der kommer humoren inn som et utpust i frustrasjonen

Hei! Det var ikkje i tankane mine at dette kunne vere støtande, så då beklagar eg det! Eg tenkte mest på at det gav kjensle av einsemd i sjukdom - eigentleg uavhengig av kva slags (mental) type. Det får vere opp til andre å bedømme om det bør bli ståande eller ikkje, men eg tek kommentaren til etterretning. (Kan for ordens skuld legge til at eg sjølv har vore pårørande.)

Takk for svar.

Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.

En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!

Er heilt einig med deg i alt du skriv her :-) Eg er ein såkalla "woke" person, men at alt mogleg skal strykast frå skjønnlitteraturen, er ikkje berre urimeleg, men blir også umogleg. Denne typen sensur er meint godt, men risikerer å sluke alt han møter. Det blir uråd å dømme objektivt kva som fell innanfor og utanfor det som er greitt. Eg har forståing for delar av denne debatten (sensitivitetslesing av eldre bøker kan ha positive sider ved seg, samstundes som det er problematisk), men dette sitatet er i ein heilt annan kategori enn det eg forbind med den debatten. Eg trur ikkje dette sitatet yter nokon stor skade i dagens eller framtidas samfunn... Dette sitatet er berre eitt av mange døme på korleis vi kan lese tekstar heilt ulikt. Eg las det som ei kjenslevarm skildring, og likte difor sitatet godt. Andre kan mislike det, og det er greitt. Ikkje alle bøker fell i smak hos alle, og det finst heldigvis mykje anna å lese. Kritikk er viktig og fint, men ein skal heller ikkje dømme for hardt. Uansett skisserer LSC det gåtefulle landskapet vi alle går i, der det aldri finst berre éi kjensle. (Vi gjer så godt vi kan, men vi kan aldri heilt vinne.)

Du skal ikke be forlaget trekke tilbake boken da😉😄

"Det bør lyse noen lamper når latterliggjøring ufarliggjøres, gis rom og kamufleres som humor."

Det er nedslående når det kommer kommentarer som dette, som latterligjør at jeg stilte meg uforstående til og varslet et sitat.
Sitatet kom jeg over i en spalte om latterliggjøring av Eva Dønnestad.

Jeg beklager at den kommentaren var litt flåsete, men hovedinnholdet i den står jeg for. Dette er ikke stedet for å slette sitater man ikke liker fra bøker som er utgitt, - det må det jo være opp til forlaget å vurdere ved et eventuelt nytt opplag. For øvrig synes jeg sitatet er gripende godt og helt harmløst.

Jeg synes "Alene borte" er et godt bilde på en tilstedeværelse som svikter og for den eldreomsorg vi møter i Norge i dag.

Jeg tolker ikke uttrykkene "alene hjemme" og "alene borte" bokstavelig, men i overført betydning, helt uavhengig av eldreomsorgen.