Kanskje må også vi lære å lete etter korsets skatt - den skatten som er gjemt i hvert kors vi opplever? Kanskje noen må åpenbare den for oss. Vi ser den store skatten i treplankene som gav frelse og nytt liv. Hva er trebitene i vårt eget liv, de små eller store dødene som har gitt nytt liv når vi har hatt mot til å omfavne dem?
Langfredag omfavner vi korset helt konkret når vi under korshyllingen kysser treet som bar vår Frelser. Kan jeg våge å kysse korset i eget liv og takke Gud for den nådegaven han vil gi meg gjennom akkurat dette? Hva når en medsøster gjør noe som irriterer meg, og jeg må korsfeste tungen min så jeg ikke pisker henne med ord? Ser jeg skatten i det?
Når vi opplever sanne utfordringer i livet, ber vi da om at de må forsvinne, eller ber vi om at vi må fordypes? Vi kan lære mye om hvor tett vi følger Jesus ved å legge merke til egne reaksjoner. Når en medsøster eller gjest etterlater seg rot, er da min første reaksjon å dømme og fordømme, eller er det å tenke milde tanker og svare med barmhjertighet? Når vi ikke viser miskunn, viser vi at vi ikke tar opp korset og følger Jesus. Cisterciencernes tidligere generalabbed Dom Bernhardo Olivera sa det slik:
Om et annet menneskes sår vekker utålmodighet hos deg, ikke medfølelse, er det et tegn på at du ennå ikke har akseptert dine egne sår.
Sist sett
