Bokelskere.no

De vil være en del av flyten. De viser ingen tegn til svakhet, noen av dem, ikke der ute, langs fartsårene, ikke før de kommer hjem og har lukket døren bak seg, men der inne, omgitt av en eller to eller tre som står dem nær, blir de seg selv igjen, som ved en uhyggelig forvandling, hvor alt som har vært stramt og aktpågivende, blir uaktsomt, slapt, pløsete, skrukkete. De går fra falskhet til ekthet, og det er ikke noe pent syn. Selv de alminnelig pene, de etter forholdene noenlunde kjekke, blir stygge som juling idet de oppgir promenadeversjonen av seg selv, i det øyeblikk de slipper krampetaket om sin egen offentlige figur. Det er dette som skjer: De gir opp å være den de ønsker å være og synker sammen i den de er. Fra å ha spilt sin rolle med glans, der ute under åpen himmel, blir de plutselig, bak hjemmets lune vegger, en bitter, forurettet, selvmedlidende og trist karakter igjen, i det spillet som ikke lenger er noe spill og som derfor er uendelig tragisk, tragisk uten formildende omstendigheter, tragisk uten å være vakkert samtidig.