Bokelskere.no

Hun visste at nøyaktig slik hadde Terese lest for han. Hun visste at nøyaktig slik hadde Terese skrevet for ham. Knatringen fra maskinen, lyden av skrift, valsen som en skyttel, det som for ham var befrielsens musikk. For ham var skrivingen noe han hørte. For henne var skrivingen noe hun så; det blåhvite arket, metallarmenes dans, bokstavenes form. K-en som hadde et lite hakk i seg, r-en som var tykk og lubben som en mann i frakk fordypet i tanker. Noen steder ble ordene tydeligere, som skrevet i sinne. Andre steder svakere, av og til nesten utvisket, duknakket sto ordene der og samlet all sin styrke for ikke å forsvinne i papiret. De befant seg i to virkeligheter. Det hun så, var noe han bare kunne forestille seg. Det han så, var bare noe hun kunne forestille seg. Det han fortalte, ble til hennes, lesbare ord, men det hun leste for ham, var bare en skygge av det han hadde sett. Hun måtte lese sidene om igjen, han måtte høre det flere ganger. Han avbrøt ikke, han lot henne fortsette som om alt var fullkomment. Så reiste han seg.