Bokelskere.no

Paolo Mistra så opp fra celloen og inn i ansiktet til Gabriella Castoldi og så at det lyste av det. De spilte Scarlattis Kvartett i c-moll , og da de kom til allegrettoen, var det som om den varme luften i det avlange rommet danset som hvite skikkelser over dem. Rommet ble varmere for hvert minutt. (Kieran Breen skvatt da han oppdaget at han plutselig reiste seg midt blant publikum og så mot vinduet for å finne ut om det ikke egentlig var morgen og solen var i ferd med å stå opp.) Ved midten av tredje nummer begynte publikum å ta av seg ytterklærne. De skumpet litt borti hverandre i setene og la jakker og kåper over knærne, og fra foran i rommet så de fargerike blusene og blå og hvite skjortene ut som våren i Italia. De ble henført av musikken. Hver eneste mann og kvinne var allerede i et slags sjelens Italia, og uværet i novemberkvelden utenfor raste like fruktesløst og forgjeves som en regjeringsmelding. Da de var ferdige med å spille Vivaldi, spratt folk opp og lot yttertøyet falle på gulvet. De klappet så høyt og i så vill glede at Piero Motte kjente at tårene sprang opp i øynene på ham.