Bokelskere.no

– Gå nå, hvisker hun. – Gå. Vær så snill.
Han går. En skygge fyller rommet idet han trår gjennom døråpningen, så er det fargeløse lyset der igjen. Det siste ordet hans henger igjen i rommet, han har sagt det en gang før i dag, det var vanskelig nok da, nå vil hun knuse og kaste det, hun vil skrike og slå.
I stedet kryper hun sammen med knærne mot magen og hodet mot knærne, musestille ligger hun og lytter. Skrittene hans er ikke hørbare lenger, fraværet av lyd er som et sus i ørene, hun lytter, lytter: Skrittene kommer ikke tilbake.

Langsomt blir rommet mørkere, snart kan hun ikke lenger skjelne gulvplankene fra hverandre. Hun trekker soveposen over seg, kjenner ingen annen lukt nå enn den av muggen madrass og råkald ovn. Hun er en snegle uten hus, hun har krøpet ut av det uten å tenke seg om, det er hennes egen skyld, nå kan hun ikke annet enn å krølle seg sammen og gjemme seg bort.
Slik blir hun liggende til nytt dagslys siver inn over dørstokken.

Intens fuglesang møter henne utenfor. Sola er ikke oppe enda, men himmelen bak koia er flammefarget. Hun ser det ikke, hun ser bare den matt lysende vannflaten, så mørk og stille at den virker ugjennomtrengelig, til å gå på.
Men hun synker i, synker som en virvlende stein gjennom vannet, kroppen hvit og utydelig, stadig mer utydelig. Der nede venter mudderbunn, og råtne tømmerstokker, det er langt dit ned, hun må dypere enda. Det griper etter henne nå, kulda skjærer inn i huden, hun klarer det ikke, hun skyter mot vannflaten og bryter gjennom med voldsomme gisp.