Bokelskere.no

Man våkner, hvis man da overhodet har sovet, forfrosset i en seng uten tepper, og går i kaldt vann til over anklene bort til ovnen og forsøker å få ild i noen vasstrukne kvister fra et bombefelt tre. Et sted i vannet hoster småbarn voksent og tuberkuløst. Får en så omsider ild i denne ovnen som en med fare for livet har gravd løs av en falleferdig ruin, og hvis eier i et par år har ligget begravd noen meter under den, slår røyken ut i kjelleren, og de som hoster fra før av, hoster enda mer. På ovnen står det en gryte med vann – vann er det rikelig av – og en bøyer seg ned over vannet på gulvet og plukker opp noen poteter som ligger på det usynlige kjellergulvet. Hun som står i kaldt vann til over anklene, legger potetene i gryten og håper at de med tiden skal bli spiselige, skjønt de alt var frosne da det lyktes å få tak i dem.
(…)
Det er to timer til skolen begynner, og lærerne forteller besøkende utlendinger om foreldrenes ubarmhjertighet når de kaster barna sine ut på gaten. Men en kan diskutere med disse lærerne om hva det vil si å være barmhjertig i dette tilfellet. Den nazistiske aforistikeren snakket om at bøddelens barmhjertighet lå i det raske, eller kanskje det var det sikre, hugget. Barmhjertigheten hos disse foreldrene består i å jage barna fra vannet innendørs til regnet utendørs, fra den rå fuktigheten i kjelleren til gråværet på gaten.
Naturligvis går de ikke til skolen, dels fordi skolen ikke er åpen, og dels fordi å «gå til skolen» bare er en eufemisme av det slaget nøden skaper massevis av for dem som må snakke nødens språk. De går ut for å stjele eller forsøke å komme over noe spiselig ved hjelp av nødens teknikk eller en uskyldigere metode hvis det finnes noen.