Bokelskere.no

Vi lever i en utviklingskultur som er blitt grenseløs. Utviklingskulturen kan observeres i de utallige kravene om fleksibilitet, omstillings- og forandringsvillighet vi møter i jobben og i utdanningsinstitusjonene. (…) I de livslange læringsprosessene vi må innstille oss på, er kravene grenseløse. De tar aldri slutt, og det er vanskelig å forestille seg at noen noensinne har uttalt i en medarbeidersamtale at nå, nå anser man seg faktisk som ferdigutviklet. De politiske reformene er også grenseløse, de finner aldri en ferdig form. "Den uendelige reformen" har vært metoden man har utviklet det offentlige på siden 1970-tallet, med en konstant reorganisering av staten, dens oppgaver og dens ansatte. Tenk bare på de siste reformene av skolen, universitetene, sosialhjelpen og så videre. Kravene om kompetanseutvikling og optimalisering er grenseløse, noe som logisk sett tilsier at ingen noensinne gjør noe godt nok, for alle vet at snart må de gjøre enda mer, og de må gjøre det enda bedre. Og alt sammen overvåkes, måles og evalueres, slik at vi kan få "synlig læring" i skolene og på arbeidsplassene. I våre "lærende organisasjoner" skal alle fremskritt synliggjøres, slik at de kan inspirere alle til å bli "enda dyktigere", som det ofte kalles.

Det grenseløse består altså på den ene siden i krav som aldri innfris, fordi målstreken stadig dyttes framover i takt med at vi prøver å nærme oss den. Men det består også i dette at man skal utvikle og optimalisere seg på tvers av livsområder. På jobben kreves det ikke bare faglig utvikling, man må utvikle seg som person også. Barna våre skal ikke bare være flinke på skolen, de skal også være sunne, kreative, musikalske og flinke i idrett. (…) Vi har fått en grenseløs utviklingskultur nesten uten bremseklosser, uten hemninger. Det truer ikke bare vårt velbefinnende - det er heller ikke bærekraftig på et mer overordnet plan.