Ilden har luner vi ikke kan forstå. Den klatrer opp på de høyeste topper, river det blå ut av himmelen, sprer seg i et rødlig skjær, svulmer opp, hveser, som en allmektig gud kaster den seg over alt levende, hopper fra bredd til bredd, trenger seg inn i kløfter fulle av vann og sluker myrer, men lar en ku beite i fred på sin grønne flekk. Hvordan skal vi kunne forstå det? Når ilden har fått slike krefter, lystrer den bare seg selv.