[…] Og den redselen vi har opplevd, er noe folk fra Vesten aldri vil erfare. Den israelske okkupasjonen utsatte oss i ung alder for våre mest ekstreme følelser, og det gjør at vi ikke kan kjenne andre følelser enn de mest ekstreme. Røttene til vår sorg er så sterkt forbundet med en opplevelse av tap, og derfor har døden flyttet inn hos oss og blitt et familiemedlem vi helst vil unngå, men som like fullt er en del av familien. Vårt sinne er et raseri som folk fra Vesten ikke kan forstå. Vår tristhet kan få steiner til å gråte. Og vi elsker på samme måten, Amal. Det er den sorten kjærlighet som du kan oppleve bare hvis du har kjent den intense sulten som får kroppen til å ete seg selv om natten. Den sorten du blir kjent med først etter at livet har vernet deg mot fallende bomber eller kuler gjennom kroppen. Det er en kjærlighet som stuper naken ned i uendeligheten. […]