Bokelskere.no

La gå at hun så ut som en gammel stork..., likevel var det et eller annet ved frøken Kjær som hun kjente, Et slags ekko av noe i henne selv, som samtidig var uendelig langt borte. Bortenfor bygda der hun bodde, bortenfor kroppen hun levde i, ja bortenfor selve tiden. Det hender nemlig at vi møter noen vi forstår nesten fullt ut. Vi vet ikke hva det kommer av, men det fyller oss med liv og en følelse av at vi ikke er alene. Det finnes kanskje millioner av sånne mennesker i verden, mennesker som uten å vite det går omkring og venter på hverandre. Det er ikke så ofte sånne mennesker møtes, men når de gjør det, er det helt fantastisk. Frøken Kjær og Mari var to av dem. Den ene var over femti år eldre enn den andre, men i sånne tilfeller spiller egentlig ikke alderen noen rolle. Helt fra Mari ble født, hadde hun og frøken Kjær vært hemmelige venner,... En kan spørre seg om det var tilfeldig, men da kan en jo svare at tilfeldigheter er noe av det viktigste som finnes her i livet, og at hadde vi ikke hatt tilfeldighetene, hadde vi heller ikke hatt noe særlig håp.