Det andre som slo meg, underlig nok, var oliventrærnes ufattelige størrelse og elde. De var svarte og knudrete, forvridde og tykke, og fikk meg til å føle meg merkelig flyktig, som om de hadde sett mennesker som oss komme tusen ganger og sett oss bli borte igjen. De hadde noe tålmodig allvitende ved seg.