Det er ikke de ekstraordinære sidene ved livet mitt som gir meg størst glede. Det er det faktum at demringen har kommet inn i tilværelsen min. For mange år siden, da livet mitt lå i skygge, klarte jeg ikke å se lyset i enden av tunnelen. Jeg fant ikke glede i noe som helst. Det andre gledet seg over, som solnedganger, selskaper og ferier, gjorde meg heller vondt. Det var som om jeg levde livet mitt i et fengsel av glass. Jeg kunne se ut, men andre kunne ikke se inn. Jeg kunne ikke berøre gleden, slik alle andre kunne.
Når jeg nå for tiden lytter til storbandjazz mens jeg fyller grønn paprika på kjøkkenet, der gjennomtrekken strømmer gjennom rommet, og med den hjemmekoselige duften av rabarbrapai i ovnen, og jeg hører lyden av latter og lek fra familien min i bakgrunnen der de sitter på verandaen på baksiden av huset, tenker jeg: Dette er glede. Omsider vet jeg hvordan det føles.