jeg faller ut av døgnes tider
sover ikke og sulter meg
gjennom sulten blir jeg meg selv igjen
gjennom sulten blir kroppen min et våpen
psykologen stirrer ned i papirene
alt som er skrevet om meg er misvisende
jeg vet ikke hva jeg skal si
ordene har ingen fantasi
stemmen min er så mørk at
den går i ett med jorda