Fravær av et svar på hvorfor liv er ikke noe hinder for å fylle livet med mening der man selv måtte finne eller skape den. At livet fortsatt rommer noen mysterier, er bare en berikelse. Fraværet av et metafysisk derfor fjerner heller ikke den intense gleden over å være til stede i mangfoldet, lykkefølelsen når våren bruser av liv, fargene, sangen, alt dette som er vakkert og i seg selv gir en følelse av mening på uforklarlig vis. Det reduserer heller ikke gleden ved rett og slett å være i live, å få være del av en 3,5 milliarder år gammel ubrutt kjede av liv. Det gir derimot en følelse vi alle trenger, følelsen av å delta i noe større. Den følelsen kan komme der ute under stjernehimmelen, sammen med en pur glede over å ha fått vært til stede i dette vakre, men også absurde og dels uforståelige teaterstykket – sammen med en intens erkjennelse av at vårt dypeste ansvar overfor selve livet er å bidra til at mest mulig av det skal rotere langsomt rundt sammen med oss på en levende planet i kosmos i overskuelig fremtid.
Sist sett
